En dag vil jeg bli den personen hunden min ser

Har dyr egentlig tanker om skyld i sin verden?

Det er fascinerende å se på enkelte deler av dyrerike. Uansett om jeg gleder hunden min eller skuffer den, så logrer den med halen og vil være vennen min. Har til og med skjedd at jeg har vært uheldig å klemt poten hans i døren så han hylte ut, og et par ganger har de store potene hans endt opp under foten min som også har endt med småhyling. Sekundet etterpå kommer han til meg og ser ut til å ha glemt alt sammen.

Når jeg er ute å reiser i arbeid er han overlykkelig når jeg kommer hjem og beskylder meg ikke for noen ting. For ham er jeg og alle andre helt fantastiske mennesker. Så lenge en er villig til å klø ham bak ørene så er han din aller beste venn.

Ikke at jeg kjenner igjen språket i den dyreverden, men for meg virker det som de ikke har skyld til folk. Min hund har vært i slåsskamp med en hund når det var en tispe i nærheten og vært gode venner med den neste gang de møttes.

Jeg har en stor tro på at verden er full av urettferdighet og mange av urettferdighetene kan vi gjøre lite med. Kunne vi tatt til oss holdningen til en hund og sett på hverandre uten skyld og mer full av tilgivelse, uansett hvor urettferdig det skulle være, så kunne kanskje potensialet for fred og mer rettferdighet økt i en stor grad?