Lidenskapen skal frem

“HÆ! E d mulig å ver så blind! Han va ikje bortian!”

Hva er det som gjør at vi ønsker å føle oss ”en del av”? Om det er syforeningen som diskuterer de siste livsviktige utroskapene i frustrerte fruer, om en sitter i lunsjen og forsvarer sitt politiske partis siste løgner eller om en står på en fotballstadion med feit og seig maling i ansiktet og roper så det rister i stemmebåndet i håp om at dommeren skal endre avgjørelsen som akkurat ble tatt. Uansett hva det er i oss så elsker vi å både uttrykke å se lidenskap (som kan vitnes i din mening om bildet av meg på stranda på min forrige ferie).

Nå er tippeligaen i gang igjen og selv setter jeg veldig pris på å ta på meg den blå drakten å gå på kamp. Klubbene ser ut til å forvente at folk møter opp i lojalitet for sin hjemmeklubb. Men for meg handler det om å bli underholdt.

Hvert år hører jeg folk snakke om at spillerne tjener for mye, og de er lei av å se de pent pyntede pompøse klysene som står der bare for å få lønna si. Tror virkelig ikke det har så mye å si at de tjener mye penger, men hvilken innstilling de har. Jeg har ikke et ønske å se på noen som bruker en hver anledning til å henvende seg til dommeren i stedet for å springe etter ballen eller spillere som daffer rundt på banen uten at det sendes røyksignaler ut av øre og øyne om at ”den ballen skal vi ha”. Bland sånne holdninger med gode fotballegenskaper, så engasjerer det lidenskapen og ønske om “å være en del av”.

Det må være en forståelse for at supportere også er kunder, og kunder må jobbes med for at de skal være fornøyde. Foran tippeligasesongen 2011 så håper jeg at det vi skal få oppleve i år, fra både motstandere og ”eget” lag, er det rapperen RSP kaller vinnersjel.