Gutten på bakerste rad

Jeg stod der alene midt blant hundrevis av folk som klemte hverandre og var glad for å se hverandre igjen. Det minnet meg litt for mye om hvordan skolen hadde vært. BI hadde i tillegg glemt meg ut, så jeg ble plassert på bakerste rad alene. Før sermonien legger jeg ut bildet på FaceBook og får over 200 likes og masse kommentarer som tikket inn på mobilen på bakerste rad. Når jeg hadde fått overrekt diplomet og passerte sjefen for markedsførings-linjen – strakk han ut hånda og smilte til meg. Det var da det for første gang virkelig gikk opp for meg at jeg hadde klart det.

Hva var det egentlig jeg hadde klart?

Det er vanskelig å forklare dette kort, men for de som finner dette interessant kan dette være en historie for mer forståelse om hva jeg var gjennom før jeg satt med evner til å lese, og en mastergrad.

Tror det er vanskelig å sette seg inn i situasjonen jeg og mange andre har opplevd. Noen klager når de har en dårlig lesedag – hvis du tenker deg å ha dårlige lesedag hver dag. Dager hvor du leser og leser, men ingenting sitter. Du jobber og jobber med informasjonen men den går bare ikke inn uansett hvor mange ganger du leser. Møte opp i en gruppe oppgave som den eneste som hadde sittet i dagevis (og utover netter) å forberedt seg i redsel for å ikke kunne bidra, hvor resultatet var at jeg ikke kunne bidra tross alle forberedelser. Lese og lese til artikler vi skulle bli testet på i timen uten en gang å huske hva det var snakk om når emnet på artikkelen og forfatteren ble nevnt som samtale emne. Dette er bare noen får situasjoner som kan gi et innblikk i det å ha dysleksi. Men fortsatt så kjenner du ikke på den vonde magefølelsen, den dårlige selvtilliten og ensomheten det kan før til om en ikke vet hva som skjer.

Selvtillit

Da jeg begynte å studere hva som var “galt” med meg handlet noe av det første jeg leste om hva dysleksi kan gjøre med selvtillit. Det fascinerte meg helt vanvittig! Ettersom jeg er en som ikke har hatt store problemer med selvtillit, står på for det jeg ønsker og elsker å stå på scenen foran så mange som mulig, hadde jeg ingen forståelse for at jeg skulle ha dårlig selvtillit. Men det var ingen tvil om det når jeg satt meg ned og så tilbake på min skolegang. Jo tøffere det ble på BI jo mindre venner hadde jeg rundt meg. Jo mer jeg leste om det jo mer så jeg på min egen oppførsel gjennom årene at jeg hadde trukket meg mer og mer bort fra folkene som kunne se min svakhet på skolen. Jeg vet at jeg er en sterk person, og det at jeg kom meg helt til 4. året på BI før jeg lærte å lese sier noe om at jeg stod på for målet jeg hadde satt meg. Konsekvensene for min uvisshet av påvirkningen på min selvtillit er lettere å se i ettertid.

Ensomhet

Skolen for meg var veldig ensom og redselen var nok en stor del av det. Det å komme på skolen i 20 år og få samme blikkene om at jeg ikke kunne det jeg burde kunnet gjør at følelsen om å være der kunne vært bedre. Jo lenger ut i skolen jeg kom jo mindre hadde jeg folk rundt meg. Jeg valgte mer og mer å gjøre gruppeoppgavene alene. Det å påvirke andre til dårligere resultater og bli mer blottlagt for at de hadde mer info i toppen enn meg ble noe jeg tok innover meg. Det gjorde ikke skolen lettere for meg ettersom det folk gjorde med to til tre personer måtte jeg nå gjøre alene i tillegg til utfordringene jeg allerede hadde. Når jeg da kom på graduation med 2012 kullt i stedet 2008, så fikk jeg en ny følelse av å være alene. Måtte gå til fotografen som BI hadde leid inn å spørre om han kunne ta bildet av meg ettersom jeg ikke kjente noen i salen som kunne gjøre det for meg.

Endringen

Jeg ble kjent for å være han i klassen som hadde med seg opptaker i timene. Minidisken og mikrofonen min har med på alle timer hvor jeg da i ettertid gikk hjem for å høre gjennom timen. Dette var den eneste måten jeg klarte å få med meg noe av det som ble sagt. Noen timer var verre enn andre, men når det kommer til hukommelse så har jeg lært i ettertid at det er ikke lett å feste noe nytt i et tomt rom. Har en noen grunntanker om hva det handler om, har lært noe tidligere eller en teknikk for å knytte informasjonen en hører opp mot noe som allerede er på plass i hukommelsen er det mye lettere å huske noe nytt. Dette gjorde at jeg klarte å finne måter å huske ting på. Men det var noe grunnleggende som var min største hindring – jeg kunne ikke lese godt eller huske hva jeg hadde lest. Jeg brukte mesteparten av tiden min de to siste årene med iPaden på ørene. På disse to årene var jeg gjennom flere kurs og foredrag enn de fleste. Jeg hørte nesten ikke på musikk, bare på nye kurs om hvordan jeg kunne utvikle meg selv og mine evner. I denne sammenheng kom jeg over FotoLesing. Jeg satset nesten 40 000 på at FotoLesing skulle hjelpe meg da jeg satte meg på et fly til USA i et håp om at dette skulle være det jeg trengte. Før jeg reiste ringte jeg Learning Strategies (som eier FotoLesing) og ba om å få lunsj med utvikleren, Dr. Paul R. Scheele. Dette skulle jeg virkelig har noe igjen for.

Lunsjen

Jeg satt med tårer i øynene og fortalte Paul om min “sykdom” (dysleksi) og om hvordan folk rundt meg hadde bedt meg om å forstå og akseptere situasjonen jeg var i. Beskjeder jeg har fått er at det er lurt å sette målene mine etter de begrensningene jeg hadde, at mastergrad kanskje var hakket over mine evner osv osv… Da jeg var ferdig med årene på BI fortalte min mor meg at en av lærerne mine hadde kalt dem inn på foreldremøte for å fortelle dem at jeg var dum… og midt i all sutringen min fikk jeg indirekte beskjed av Paul at jeg måtte slutte med den sutringen. At det var på tide å gjøre noe med det. Han henviste meg til en bok som har endret livet mitt. «The gift of dysleksia» av Ronald D. Davis var boken. Mitt første spørsmål var: «Gift»? Hvordan kan noen påstå noe slikt? Jo mer jeg leste i boken jo mer skjønte jeg det. Denne lunsjen kommer jeg aldri til å glemme og kan aldri få uttrykt nok hvor mye Paul R. Scheele har endret livet mitt.

Enjoy your genius

Da vi satt oss ned for å lage profileringen til firmaet mitt var slagordet noe som skulle reflektere både hva jeg gjorde og hva jeg ville oppnå. Uansett hvor flink en selv mener en er har en potensiale for mer. Jeg har ingen tro på at vi kan plukke ut personer i befolkningen og si at noen er smarte og andre ikke er. Men det er en stor forskjell i hvor mye vi bruker av det vi har i toppen. Nettopp derfor ble slagordet «Enjoy your genius». For uansett hvor flink du tror du er eller hvor dårlig du tror du er, så er det ubrukte evner i hjernen din som bare venter på å bli brukt i en riktig situasjon.

I etterid

Mange så på meg med medlidenhet og noen gjør nok det enda i forhold til det å ha dysleksi, men det er lite nødvendig. Det ga meg en utfordring på skolen, men har samtidig gitt meg en stor mulighet til å jobbe med noe jeg brenner for: «Det at andre skal slippe å gå gjennom det jeg har gjort.» I media har det kommet frem som om jeg ønsker å være en dyslektiker hjelp – det er ikke poenget mitt. Alle har utfordringer på områder og vi har alle et potensiale for å gjøre det bedre. Hvor ønsker folk egentlig å sette grensen for hva de kan klare. Den som stopper å lære vil også slutte å vokse. Jeg har truffet nok av de og det er helt utrolig å se på hvordan en stopper seg selv i videre utvikling og klager om at en fortsatt er på samme plass i livet. Jeg har fått gleden av å komme til semifinalen i skaperen og blitt tildelt 3 priser for mitt arbeid, og det gleder meg utrolig å kunne se min egen jobb med skole nå endelig resultere i et diplom jeg er stolt av.

Dagens situasjon

De tunge tidene jeg har hatt har ikke vært gøy, men har gitt meg en mulighet til å lære masse som få kan. Jeg blir nå betalt for å komme inn i firmaer og organisasjoner for å lære dem å bruke hodet på en bedre måte, enten det er snakk om mer kreativitet, bedre lesing eller inspirasjonen fra en som har løst sin egen situasjon. Jeg har hatt gleden av å være hjemme hos familier og se endringen i ungene deres sin læresituasjon med bedre måter å lære på og mye mer. Redskapet jeg lagde for å komme meg gjennom skolen bli snart gitt ut på markedet og skal gis ut internasjonalt. Hva om dette kan gi meg historier fra folk om hvordan mitt arbeid var med å endret deres liv. Jeg vet hvor mye det betydde at Paul Scheeles arbeid ble en del av mitt, og det er en glede for meg å dele noe av det jeg har lært videre.

I håp om at min historie kan være til inspirasjon for andre

Thomas Moy

med:

Master of Science in Strategic Marketing Management