Selvironi og mobbing

Sitter her på selveste 17. mai og jobber med en matte eksamen som jeg valgte å forberede meg litt senere enn det som er praktisk. Det å gjøre «lekser» minner meg ofte på følelsen av det å være tilbake på skolen. For meg har jeg ikke bare positive opplevelser med skole.

En ting er å prøve å komme seg gjennom skole med dysleksi, og det gjorde det ikke noe bedre når jeg daglig ble utsatt for mobbing. Det var for det meste det dagene mine på ungdomskolen handlet om. Jeg visste ikke om jeg kom til å få bank eller hvem som skulle si noe sårende i dag. Det skal også sies at lærere var også med på sin del av mobbingen, hvor jeg innimellom ble hengt ut for ting som var relatert til mine utfordringer med læring. Når jeg har fortalt dette til folk er det mange som sier: Se alt du har fått til på grunn av dette. Den tanken kan jeg bare avkrefte. Det at jeg har god familie og gode venner, samtidig som jeg er et stabeist som skal gjennomføre det jeg har bestemt meg for er det som har gjort at jeg løste min egen utfordring!

Lekser minner meg som regel ikke om mobbing, heller om følelsen av å ikke vite hvordan jeg skulle lære noe. I dag, midt i skolearbeidet, så dukker videoen du finner under opp på FaceBook, og det fikk meg til å tenke. Her står en vakker dame (Selah) og snakker om hvordan livet hennes har vært påvirket over at ÉN person har fortalt henne at hun er for feit til å være chearleder. Det får meg til å tenke på hverdagen, hvor vi ofte er opptatt av det min mor ville kalt «put-down» humor. En liten kommentar som selvfølgelig ikke betyr noe og som folk må ha nok selvironi til å tåle. Når jeg hører Selah snakke om sin opplevelse om én sånn kommentar, så lurer jeg på hvor mange ganger jeg selv har gitt noen en slik kommentar som har såret dem, og hvordan jeg da kan se på meg selv som noe bedre enn de som en gang mobbet meg. Når min mor oppdaget «put-down» humor måtte vi si 3 positive ting om den andre for hver negative ting vi hadde sagt. Jeg utfordrer deg til å prøve det bare én gang, så får du kanskje en opplevelse av hvor mye lettere det er å si noe negativt.

På en dating side la jeg merke til at utrolig stor andel damer mente at en gutt måtte ha selvironi. Hva er egentlig selvironi? Betyr det å akseptere at folk slenger småfrekke kommentarer som skal være humor? Når vet vi om vi treffer noe sårt eller ei? Dette har jeg kommentert til noen folk innimellom hvor de sier at de ikke mente noe med det, og personene de sa noe til tåler det jo. Hva om vi heller hadde vært opptatt av å si gode ting om hverandre? Selv er jeg veldig glad i å gi komplimenter og finner det fascinerende hvor glad folk blir av å høre noe godt om seg selv. Som regel møter jeg noen kommentarer tilbake som reflekterer at personen ikke er helt vant til å ta imot gode ord. Hvis en sier noe godt til det motsatte kjønn så er det direkte linket til å sjekke noen opp. Kanskje det er enklere å tenke det enn at noen faktisk bare mener noe godt.

Jeg har jobbet i arbeidsmiljø hvor folk er så opptatt av å være morsom på andre sine veier at jeg selv ikke har vært sikker på om jeg gjør en god jobb. Hvor alle kommentarer er litt småfrekke og det å gi skryt for jobben er så sjeldent at jeg kan markere de dagene jeg har hørt noe godt om min egen jobb. Jeg har også hatt gleden av å jobbe på plasser hvor det er motsatt, hvor jeg fikk høre gode ting om jobben jeg gjør og meg selv. Når du legger bort det å ikke skulle være selvgod, har dårlig selvtillit eller hva det nå enn er som gjør at folk sliter med å ta imot et kompliment, kjenn på hvordan det føles å høre noe godt om deg selv.

Hvilket miljø ville du valgt å oppholde deg i, og hvilken påvirkning ønsker du å ha på andre?