SMSen som rørte meg til tårer

Når en jobber hardt for noe er det sterkt å få tilbakemeldinger som denne:

Siden før jul har jeg jobbet sammen med en ti år gammel herlig gutt. Hans foreldre ringte meg med bekymring for hans evner innen lesing og dermed hans fremtid. Det var først og fremst en ære å få tillitten til at jeg kanskje kunne gjøre noe med dette. Jeg sa meg villig til å bruke han som en forsøkskanin på å lære bort noe av det jeg har lært i min prosess og se effekten av dette på andre. Det skal sies at denne gutten har ikke dysleksi og var ok til å lese, men som mange fant han det utfordrende å lese og hadde liten leselyst. Tekstemeldingen jeg fikk i helgen kjente jeg sørget for svie i tårekanalene, og den lød som følger:

Hei. Nå ligger …….. i senga og leser BOK for 3. kvelden på rad. Lykke

I mitt eget liv har leseegenskapene mine vært en stor hindring av forskjellige slag. Mange har hørt om muligheten for kriminalitet og ”rebellskap” er større for folk med dårlige leseferdigheter. MEN, noe enda viktigere er muligheten i livet som kan bli begrenset. Selv var jeg veldig opptatt av musikk i tenårene. Brukte mye tid på scenen både med å synge å spille saksofon. Var fast bestemt på å satse denne retningen ved å gå på musikklinje på videregående. Denne drømmen ble det en brå slutt på når jeg ikke kom inn pga for dårlige karakterer. Muligheten min for å lese noter var sterkt begrenset av dysleksien som gjorde enkelt spillejobber vanskelig å utføre. Hva om jeg hadde visst det jeg vet i dag? Jeg angrer ikke på noe og er veldig glad for veien livet mitt har tatt. Noe av grunnen til det er at jeg gjorde noe med situasjonen og fant løsninger for å kunne gjøre det jeg ville.

Hva om andre kan få muligheten til å komme inn på den skolen de vil, åpne dører de ikke så som mulige før og kanskje få velge sin egen fremtid som følger av bedre læring. Hva gjør du egentlig for deg selv og dine for å åpne disse mulighetene?